Rett ut mot Lopphavet ligger den store Arnøya, med en storslagen arktisk natur. Den veksler fra slake strandflater helt opp til alpine fjell på 1100 meter o.h., med fjellsidene dekket av grønne tepper, avbrutt av små kløfter, elver og dype U-daler. Sporene i landskapet er mange og gir de besøkende innsikt i hvordan istida her formet naturen, særlig i Tyvdalen landskapsvernområde på Lauksletta, hvor man kan studere morener, som ble laget av isbreer i perioden fra for 17 000 til for 5 000 år siden!
Dyrelivet er rikt med sjøfugl og havørn, derav navnet Arnøy som stammer fra det norrøne navnet Ornoy (=ørneøya) i jernalderen. Siden 1800-tallet har samer fra Kautokeino siida´en hver vår brakt sine reinsdyr ut til Arnøya, et av de beste ”sommerlandene” i Nord-Norge. Her kan du derfor daglig treffe på rein med sine kalver, foruten lokale sauer med sine lam.

Kulturminneøya i Troms!
Arnøya lå midt i sentrum, idet alle fjordene i Nord-Troms vender ut mot Arnøy. Det var hit mange fra fjordene søkte, når de ville drive sommerfiske og fuglefangst, og her var det kort utror til Nord-Fugløy. I Nord-Troms er Arnøya kulturminneøya framfor noen, da den har flest registrerte og bevarte forhistoriske kulturminner, med over 450 steinaldertufter, vel 400 hellegroper, 20 nausttufter og ca 10-20 graver. På vår vandring med 7 stopp har vi måttet gjøre et utvalg av alle disse kulturminnene:

Vi besøker en 4-6 000 år gammel landsby ved Elva og et 1 500 år gammelt utrorsvær i Akkarvik. Da dette er en av de beste stedene for å studere forhistoriske nausttufter i Nord-Norge, gir det deg et bilde av hvordan båtene i jernalderen så ut. Ellers har Akkarvik fra naturens side noe så sjeldent som ei naturlig havn, noe fiskerne både i jernalderen og i vår moderne tid har verdsatt!

Akkarvik har usedvanlig mange hellegroper, et arktisk kulturminne som bare er funnet fra Arnøya. langs kysten av Finnmark og opp til Kvitehavet. Fra Kvitehavet har vi en god beskrivelse fra 1400-tallet av hvordan hellegropene enda da ble brukt til å koke ut olje av spekk fra sel og hvalross. Utbredelsen av hellegroper viser at man på den arktiske kysten fra Nord-Troms til Kvitehavet har hatt en felles kultur for hvordan man ved å lage hellegroper, kunne utvinne ”olje” av spekk fra sel eller kval. Disse sporene etter ”olje-teknologi” er datert til tida for 2 000-1 000 år siden, dvs. norrøn jernalder! Da bodde norrøne folk kun på ytterkysten i Karlsøy, mens det var sjøsamer som bodde inne i fjordene Lyngen, Reisa og Kvænangen.. ”Olja” blei trolig produsert ved et tett samarbeid mellom sjøsamer og norrøne folk. På Arnøya viser de utrolig mange hellegropene at produksjonen her har vært så stor, at olje er blitt eksport til mer folkerike områder lenger sør. Ifølge Ottar seilte norrøne høvdinger med store skip fra Nord-Norge ned til Sør-Skandinavia eller kontinentet, og disse skipene kunne da frakte med olje fra Nord-Troms som dekkslast. Olje fra sel eller kval ble brukt til belysning, varme eller impregnering. Ellers er Kistefjellet i Langfjorden, også kalt ”Lappeguden”, et minne fra den hedenske tida blant samene, da de enda hadde sine hellige seidesteiner rundt om på øya.

Geoturisme på Arnøy ender ute i Årviksand med en rekke kulturminner fra fiskerbosetting i stein-, jern- og middelalderen. Her finner vi og en lokalitet kalt ”Kirktofta” som er ei hustuft etter ei kirke fra katolsk tid, dvs. før 1536 e.Kr.. Dette åpne landskapet rett ut mot storhavet innbyr til å se historia i perspektiv. Enda rundt 1900 landet fiskerne sine ro- og seilbåter inne på ”Sanden”, ei sandstrand som var den eldste landingsplassen i Årviksand. Men ved motorbåtene kom behovet for havneanlegg. I dag gir store moloer, ei kunstig havn, her beskyttelse for de større motorbåtene mot havbølger og storhavet. Og når stormene setter inn er bølgende på yttersida av Arnøya blant de kraftigste i Europa.